Våknet tidlig. Og den harde stillheten og den harde realiteten finner meg

Kjennes ut som at stillheten skal spise meg opp. Sammen med den harde realiteten som er: jeg har tre fosterbarn jeg kanskje aldri vil få se igjen, ett adoptivbarn som ikke lever og står i gjeld . Hvordan skal jeg betale den gjelda? Jeg har ingen som kan være kausjonist sånn at jeg kan ta opp ett lån får å samle all gjeld på ett sted. Og hvordan kunne livet slå meg så hardt? Jeg vet hvordan og jeg vet at politiet ikke gjorde og ikke har tenkt til å gjøre noe med det. Det er jo faktisk politiet sin feil. Kaffe vannet koker. Politiet har meg som sin styrke og intellekts maskin.  Lærer de ikke fra sine egne feil,Tviler stort. Og det gjør så vondt. Så sinnssykt vondt.  Jeg og mine fosterbarn med mitt adoptivbarn kunnevært samlet og den yngste kunne vært i live. Det vet politiet og de vet det meget bra. Prøve å drikke kaffe. 

Hilsen 

Cmh